Vill Iris av Louise Glück

Original tittel:The wild Iris-Norsk tittel:Vill Iris-Forfatter:Louise Glück-Gjendiktet av:Ingvild Burkey-Format:Heftet-Sideantall:69 -Utgitt:1992-Min utgave:2021-Forlag:Oktober-Kilde: Kjøpt

MESTERLIG OG VAKKERT!

Hadde mitt aller første møte med Louise Glück i fjor når jeg leste Averno etter at hun hadde fått nobelprisen i litteratur og jeg ble så fascinert over formidlingsevnen hennes at jeg regnet meg som fan idet siste side i boken var lest ferdig. Sånn er det, noen får man bare en umiddelbar kontakt med og når jeg skulle ta fatt på The wild Iris i norsk språkdrakt var det som et kjærkomment gjensyn med en gammel venn.

Vill Iris er forfatterens sjette diktsamling og kom ut i 1992,en samling hun mottok Pullitzer-prisen for. Mange regner dette som hennes hovedverk og selv om jeg ikke har lest mer enn to bøker av henne foreløpig så kan jeg se hvorfor for dette er bare helt fantastisk. Når jeg hadde lest boken to ganger, dvelt og tenkt tilbake på deler av et dikt satt jeg meg ned for å skrive litt om samlingen, men det nyttet ikke for med det samme jeg begynte å bla litt i boken ble jeg sittende og lese,dvele..
Dette skjedde enda en gang og det endte med at boken ble lest fire ganger før jeg klarte å løsrive meg såpass at jeg klarte å skrive noe som helst om den. Det er nesten som jeg vurderer å kjøpe meg et ekstra eksemplar for jeg har en mistanke om at denne kommer til å bli utslitt før året er omme. Ja, så nydelig er den faktisk!

I Averno flettet forfatteren inn greske mytologier mens det er myten om Edens hage som er navet i Vill Iris hvor gud, blomstene og en gartner får komme til orde. Gartneren mistenker jeg er poeten selv for Glück er litt personlig av seg denne gangen. Vi som lesere blir tatt med på vandring i en hage og kanskje er det forfatterens egen hage i Vermont vi har fått lov å besøke? Ikke godt å si men i flere av diktene nevner hun John og Noah, forfatteren har vært gift med en John og har en sønn som heter Noah. Vi blir værende i denne hagen i ett år og gjennomgår blomstenes ulike faser og endringer etter som årstidene skifter, samtidig snakker man naturligvis om livets mest eksistensielle spørsmål.
Og det er titteldiktet som har fått æren av å åpne ballet.

Vill Iris

Der lidelsen endte
var det en dør.

La meg snakke ut:det du kaller døden
kan jeg huske.

Over meg,lyder,furuens rastløse greiner.
Siden ingenting. En veik sol
flakket over den tørre marken.

Det er fryktelig å overleve
som bevissthet
begravet i mørk jord.

Så var det over:det du frykter,å være
en sjel og ute av stand
til å snakke, endre brått,den stive jorden
ga forsiktig etter. Og noe jeg tok for å være
fugler pilte i det lave buskaset.

Du som ikke husker
overfarten fra en annen verden
Jeg sier deg at jeg kunne snakke igjen:det
som vender tilbake fra glemselen vender tilbake
for å finne en stemme:

fra kjernen i mitt liv sprang
en veldig kilde,dypblå
skygger på aurblått hav.

Noen dikt i samlingen har fått tittelen ottesang mens andre heter aftensang og ved flere av disse snakker poeten til gud (som hun egentlig ikke tror på) eller gud snakker til henne. I den første ottesangen referer hun til en samtale hun har hatt med Noah. Solen skinner / ved postkassen / bladene på det delte bjørketreet brettet, foldet som finner/……(….)…/ Noah sier at depressive hater våren/ubalanse mellom den indre og den ytre verden / jeg forfekter et annet syn / deprimert,javel / men på et vis lidenskapelig knyttet til det levende treet / kroppen min sammenkrøllet i den kløvde stammen / nesten fredfull / nesten i stand til å føle sevjen skumme og stige i kveldsregnet: Noah sier dette er en feil depressive gjør / å se seg selv i et tre / mens den sorgløse vandrer i hagen som et fallende løv / bilde på delen, ikke det hele.

Blomstene kommer jo til orde her og selv om de snakker om sin egen syklus kan disse lett overføres til et menneskes liv. I hvert fall opplevde jeg det slik. Vi er med når hun vandrer rundt i hagen, når hun titter på John som arbeider og de gangene hun arbeider selv. Nærmest sømløst fletter forfatteren inn ulike hendelser som preger henne,det kan virke som hun har mistet et barn, og hun nevner et sted at hun skal forsvinne, er hun døende eller snakker hun om det faktum at hun som alle andre en eller annen gang skal dø? Hun snakker også om en skilsmisse, om å forlate noe eller noen.
Det levner ingen tvil om at gartneren eller jeg-et (poeten) bærer på en sorg og derfor prøver hun intens å få gud i tale. Men når han snakker er han ofte skuffet, oppgitt eller sint,ikke nødvendigvis på henne men på menneskeheten generelt. Da jeg skapte dere, elsket jeg dere / Nå syntes jeg synd på dere / Jeg ga dere alt dere trengte: / seng av jord, teppe av blå luft / ….(….)…. Jeg ga dere enhver tenkelig gave / vårmorgenes blåtone / tid dere ikke visste hvordan dere skulle bruke / dere ville ha mer, den ene gaven / forbeholdt en annen skapning.

Det er 53 dikt i denne samlingen og jeg har ikke vært innom alle spørsmål som blir tatt opp i disse, men lar det være opp til deg som eventuelt skal lese denne samlingen og finne ut av resten. Men jeg har lyst til å dele et av aftensang-diktene med deg før jeg tar fatt på avslutningen.

Du trodde vi ikke visste. Men en gang visste vi,
barn vet sånne ting. Ikke vend deg bort nå-vi bebodde
en løgn for å formilde deg. Jeg husker
sollyset om våren,diker
overgrodd med mørk gravmyrt. Jeg husker
at jeg lå i en eng og berørte kroppen til broren min.
Ikke vend deg bort nå;vi fornektet
minnet for å trøste deg. Vi etterapet deg, vi fremsa
vilkårene for straffen vår. Jeg husker
noe av det,ikke alt: svik
begynner som glemsel. Jeg husker små ting, blomstene
som vokste under hagetornen, den ville scillaens
klokker. Ikke alt, men nok
til å vite at du finnes: hvem andre hadde grunn til å skape
mistillit mellom bror og søster enn den ene
som tjente på det, den vi vendte oss til i vår ensomhet? Hvem andre
ville misunne oss båndet som fantes mellom oss den gangen
nok til å fortelle oss at det ikke var jorden,
men himmelen vi kom til å miste?

For noen fantastiske dikt! Jeg vil påstå at dette er en av de aller beste og vakreste diktsamlingene jeg noen gang har lest! Det er vakkert og det er sårt og den får meg til å ville ha en hage og vandre rundt i selv om jeg vet at den like godt kan være en matafor for «livets landevei». Den er til tider intens men også varm og lavmælt for Glück er ikke en forfatter som bruker store ord og svulstige utbroderinger, hun snakker med innestemme og nærmest til seg selv. Det er nesten som hun hvisker til leseren og leseren må bøye seg frem for å lytte til det som blir sagt. Jobbe litt for å få med seg meningen bak ordene. Sånn sett er ikke Glück noen enkel poet selv om diktene ved første øyekast virker tilgjengelige nok.

Ofte når jeg leser dikt blir følelsene som oppstår og tolkningene jeg gjør meg nesten like viktig som selve teksten på linjene og de kan utfylle hverandre godt. Med Vill Iris satt jeg med en følelse av at du kan lese teksten som den er men om du vil kan du dykke litt dypere ned i marterien for å oppdage det som står mellom linjene. Den har med andre ord mange lag, slik det ofte er med romanene til Deborah Levy for å nevne et annet eksempel. Glück har et nydelig og stilsikkert språk og jeg må berømme Ingvild Burkey for hun må ha gjort en fabelaktig jobb med gjendiktningen for dette var veldig bra. Dette er en diktsamling man ikke blir ferdig med sånn med det samme,samtidig håper jeg på flere oversettelser i tiden som kommer. Jeg vil ha mer av Louise Glück.


Boken har jeg valgt å ta med i Anitas diktlesesirkel for november hvor vi skal lese en klassiker og jeg tør å påstå at Louise Glück og Vill Iris kommer i den kategorien.

BOKEN ANBEFALES PÅ DET VARMESTE!


Foto: Katherine Wolkoff

Louise Glück er født i 1943 og er en amerikansk poet og essayforfatter. Hun debuterte i 1968 med diktsamlingen Firstborn og har siden den gang gitt ut en rekke bøker og mange av dem hun har fått priser og utmerkelser for. Blant annet fikk hun Pullitzer-prisen for The wild Iris som kom ut i 1992. Hun fikk nobelprisen i litteratur i 2020 for sitt forfatterskap.

HILSEN BEATHE

12 kommentarer om “Vill Iris av Louise Glück

  1. Den følelsen når man finner en diktsamling som fenger en så mye at den leses den fire ganger. Dette er en slags lykke. Jeg er nysgjerrig på Glück, diktene hennes og den virkingen hun har på de som leser ordene hennes. Din fryd. Nærmer meg sakte. Får du lyst til å skrive poesi selv?

    Liker

    1. Å,nei! Det ligger nok ikke for meg så jeg får heller holde meg til å lese andres og prøve å tolke dem / få noe ut av dem som best mulig. Noen forfattere bare snakker mer direkte til deg enn andre og her ble det full klaff på første forsøk og gleder meg til fortsettelsen. Jeg håper inderlig du leser noe av Glück en gang, Augusta. Håper også at du fikk noe ut av omtalen og at jeg ikke bare har fjast og mast.
      Ha en god helg 🙂

      Liker

  2. Fantastisk å høre deg si at du leste diktene 2,3,4 ganger, snakk om å bli fengslet. Jeg har lest mye fra bibelhistorien i det siste, så da jeg leste Edens hage her hos deg, fikk jeg plutselig lyst å lese denne jeg også.
    Håper du har en fin pinse Beathe 🙂

    Liker

  3. Veldig tydelig at du liker denne boka godt.Det er smittsomt. 🙂 Nå likte også jeg Averno, og har også bestemt meg for å lese denne når jeg får den i hus.
    Takk for flott bidrag Beathe:)
    Selv er jeg i hyllebokmodus, og har skrevet innlegg om mai-innlegget; Nedlukket engel, sterk den også:)

    Liker

    1. Det gleder meg å høre at du likte Averno( har du skrevet om den?) Tror nok du vil like denne også!

      Jeg ble litt revet med av Augusta som jeg forstår har lest til de fleste sirkelrundene allerede dette året,men du skal ikke se bort fra at det kommer flere innlegg fra meg.
      Skal inn og sjekke innlegget ditt for mai.

      Liker

      1. Nei, jeg har ikke skrevet om Averno, bortsett muligens et par setninger i en måneds-oppsummering. Lånte boka på Bookbites for noen måneder siden.

        Skjønner, det gjør ingenting. Du har da lest og bidratt med din OTS for mai:)

        Liker

          1. Nei, det tar for mye tid, rett og slett, er jo «bare» en hobby og skal være et overskuddsprosjekt. Hvis jeg ikke blogger om bøkene ganske kort tid etter at jeg har lest dem, synes jeg det mister gnisten.

            Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..