Anitas diktlesesirkel: Averno av Louise Glück-nobelprisvinner i litteratur 2020

Foto av forfatter: Katherine Wolkoff

Fascinerende fortellerkunst

I forbindelse med Anitas diktlesesirkel for november skal man lese dikt av en utenlandsk forfatter eller poet og valget mitt falt på årets nobelprisvinner Louise Glück. Et godt valg må jeg si for dette var meget fascinerende lesing.

Navnet Averno stammer fra en kratersjø med samme navn som ligger like utenfor Napoli og som i følge romerne var selve inngangen til underverden. Og siden store deler av denne diktsamlingen tar for seg den greske myten om Persefone som ble røvet og bortført av Hades og siden tatt med til underverden hvor hun etter hvert ble dronning så må jeg si at tittelen passer meget godt til innholdet.

I følge myten forblir Persefone en taus skikkelse som aksepterer sin skjebne som blant annet består i å tilbringe deler av året i dødsriket sammen med sin overgrepsmann. I Averno har Glück valgt å la Persefone komme til ordet hvor hun noen steder forteller om hvordan det var å bli bortført og utsatt for overgrep mens hun i andre sekvenser senere undrer på hvordan livet hennes hadde vært om dette ikke hadde skjedd.

Sommer etter sommer er over,
salve etter vold:
det har ingenting å si for meg nå
om du er god mot meg:
volden har omskapt meg.

….(…..)….

Kan du høre stemmen? Det er stemmen til mitt indre:
du kan ikke berøre kroppen min nå.
Den har forandra seg allerede èn gang, blitt hardere,
spør den ikke enda en gang om svar.

…(…)…

Det har ingenting å si for meg: volden har omskapt meg.
kroppen min er kald nå,som de nakne åkrene;
det er bare mitt indre tilbake, forsiktig og varsomt,
følelsen av å bli satt på prøve.

Mange av diktene i Averno vever sammen livet og døden,og noen av dem står mer slagkraftig frem enn andre igjen og blir som små knyttenever midt i magen. Døden kan ikke skade meg / mer enn du har gjort meg skade / mitt elskede liv.

Persefones mor,Demeter,gudinne for innhøsting og avling som i tillegg blir sett på som en beskytter av syklusen mellom liv og død, får også sin tid på talerstolen i denne diktsamlingen. Når Persefone forsvant ble sorgen hennes etter sin elskede datter så stor at hun fløy rundt å satte fyr på alle åkrene slik at alle avlinger ble ødelagt.

Vet ikke om det er et «must» men kanskje en fordel å kunne litt om den greske mytologien for å få fullt utbytte av denne diktsamlingen, selv kunne jeg litt om det på forhånd. Men selv om dette er en slags gjenfortelling av den greske myten eller i hvertfall har den som utgangspunkt så er dette også en diktsamling av i dag. For her flyter fortid og nåtid nærmest sømløst inn i hverandre sammen med en god dose hverdagsliv og et ørlite fremtidshåp.

I mange av diktene som jeg ser for meg handler om nåtiden så er det ofte vinter og kaldt. Vi møter blant annet en eldre kvinne som lengter etter sin bortkomne datter og håper så inderlig at hun skal komme hjem før hennes egen tid på jorden er over. Det kommer tydelig frem av diktene at hun sliter med depresjon og kanskje er på vei til å bli dement?

Det er ille nok,tenker de, å se meg falle fra hverandre.
Ille nok uten disse formaningene jeg gir dem for tida
som om jeg er aleine hadde rett til denne nye kunnskapen.

….(….)…

De lever i en drøm, og jeg gjør meg klar for
tilværelsen som spøkelse. Jeg har lyst til å rope til dem

tåka har letta
Det er som et nytt liv:
du trekker ikke lodd om utfallet;
du kjenner utfallet.

Tenk deg:seksti år i forskjellige stoler. Og nå denne forgjengelige ånd
som så åpent, så fryktløst

vil lette på sløret.
For å se hva du sier farvel til.

Vi får også høre om en eldre bonde som ikke lenger orker å jobbe i åkrene men heller vil tilbringe resten av tiden sin med familien. Samtidig venter noen på at han skal holde det gående fordi det er behov for det.

Han husker dagen da åkeren brant,
det var ikke tilfeldig,tenker han.
Noe fjupt inne i han sa: Jeg kan utholde dette,
når ei tid har gått kan jeg motstå dette.

Det forferdelige øyeblikket var våren etter at verket hans
var tilintetgjort, da han forsto at jorda
ikke visste hvordan den skulle sørge, at den i stedet ville forandre seg.
og så bare fortsette å eksistere uten ham.

Forholdet mellom foreldre og barn, og da særlig båndene mellom mor og datter står sterkt i disse diktene og er vel for en av temaene i boken å regne. Det samme er forholdet mellom liv og død. Men også menneskelig tap og forfall blir tatt opp i denne boken, og jeg vil også si at den såvidt er innom politiske spørsmål og klima for å nevne noe. Selv om vi får høre mye om Persefone og historien rundt henne kunne dette like godt ha vært en beretning om en ung kvinne av i dag og hennes erfaringer.

Glück skiller seg kanskje noe ut i forhold til andre forfattere av i dag siden hun virker å være mer opptatt av de tingene man som menneske har til felles og ikke den typiske virkelighetslitteraturen som står sterkt hos en del og hvor man tar utgangspunkt i ting som skjer i mer eller mindre nære relasjoner. Dette i tillegg til det nydelige men samtidig tilgjengelige språket gjør at jeg vil lese mer av denne forfatteren som jeg har rukket å bli så fascinert av.
Jeg fant ingen bokomtaler av denne men jeg håper at flere av dere som leser dette kommer til å lese denne for dette er en bok som er fin å diskutere og tolke i ettertid. Jeg vet at flere av diktene har vært diskutert i en shared reading for noen uker tilbake, og da særlig et som omhandlet kratersjøen.

Allerede etter èn bok ser jeg at Glück har kvaliteter som er en nobelprisvinner verdig og måtte flere av verkene hennes bli oversatt fortløpende. I mellomtiden skal jeg kose meg med Averno flere ganger.

Anbefales på det sterkeste!

---

Original tittel:Averno-Norsk tittel:Averno-Forfatter: Louise Glück-Oversetter:Per Petterson-Sideantall:89 -Utgitt:2006 -Min utgave:2020-Forlag:Oktober-Kilde:Kjøpt

Forfatter: Louise Glück er født i 1943 og er en amerikansk poet og essayforfatter. Hun debuterte i 1968 med diktsamlingen Firstborn og har siden den gang gitt ut en rekke bøker som hun har fått en rekke priser for. Sist nobelprisen i litteratur i 2020.

HILSEN BEATHE