Rød sone av Tonje A Lissandrin

Tittel:Rød sone-Forfatter:Tonje A Lissandrin-Format:Innbundet-Sideantall:108-Utgitt:2021-Kilde:Leseeksemplar mottatt fra Liv forlag.

Sterke dikt i koronaens tid

Om litt over en uke er det ett år siden vi nordmenn opplevde å få de mest inngripende tiltak i fredstid når landet stengte ned,men allerede da hadde de sterke bildene fra Italia preget nyhetsbilde en stund og gjort dypt inntrykk meg. Italia var et av de hardest rammede landene i europa på dette tidspunktet og forfatter Tonje A Lissandrin befant seg i en såkalt «Rød sone» etter at Italias aller første koronadødsfall fant sted i Veneto-regionen, samme sted som hun selv bor.
Diktene i «Rød sone» tar for seg året som har gått siden nedstengingen og ikke minst hvordan dette har påvirket hverdagen og livet i tiden som har gått.

Boken er delt inn i to deler og aller fremst i boken får vi et sitat fra Det herrens år 1468 hvor vi blir kjent med opprinnelsen av ordet karantene som kommer fra det venetianske ordet Quarantena som betyr «et førtitalls» for på øyen Lazzaretto Nuovo dukker ordet opp for aller første gang når utenlandske skip og varer måtte oppholde seg på øyen i førti dager. Lissandin har hentet flere sitater fra andre kjente forfattere men dette skal jeg komme litt tilbake til for jeg vil dele et av de aller første diktene i samlingen jeg falt litt for.

Min lille parantes

Til deg som slipper brystet
og snur rumpa mot verden
som om den var kommaet i setningen om livet

Til deg
som har foten i munnen og syltetøy i håret
som om det var koden for kjærlighet

Til deg
som lukter av alt du har gjort i dag
trygghet er en varm og tung tissebleie
som kastes gjennom rommet
og bommer på en kurv

Til deg som er så liten
at du er størst

Til kloden som bærer et rødfarget kors
den vet du heldigvis ingenting om
en dag skal jeg lære deg alt om
å leve i parantersene livet gir oss

Innimellom diktene finner vi som nevnt sitater fra andre forfattere som for eksempel Døden i Venedig av Thomas Mann, 1984 av George Orwell og ikke minst Pesten av Albert Camus for å nevne noen. Sitatet fra Camus går som dette: «Mange fortsatte med å håpe at epidemien snart skulle dø ut og at de og deres familier ble skånet. Dermed følte de seg ikke forpliktet til å gjøre noen endring i vanene sine ennå.» Dette tenker jeg kan gjelde for pandemien vi er midt inne i for selv om jeg håper og tror at de aller fleste følger gjeldene tiltak så sitter jeg med følelsen at noen også gir litt blaffen. Senest i går kunne man lese om to kvinner som hadde vist frem falske negative koronatester i håp om å få slippe inn i Norge for å jobbe og ble dømt til 30 dager i fengsel.

Intensivsykepleier

Lucia løper der andre står
på jobb
inn hovedinngangen
til intensivavdelingen
hun leger der andre blør

Er helgenfjes med munnbind
superhelt i papirfrakk
madonna av tålmodighet

Når hun bærer
mot,sorg og kjærlighet
gjennom korridorer

Når hun bærer
nattens bitemerker i ansiktet

Når hun bærer
små savn som venter hjemme

Jeg likte veldig godt grepet forfatteren har gjort med å blande gammel og ny tid for det er ikke første gang Italia (og resten av verden) har stått i en slik pandemi og for meg som liker historie var dette gull verd å få med seg. I flere av diktene får vi høre om en jente som heter Alice og selv om diktene var preget av hverdag i moderne tid gikk tankene mine automatisk til Alice in wonderland. Så viste det seg altså når jeg leste i notene bakerst i boken at forfatteren hadde blitt inspirert til å skrive om denne jenten på bakgrunn av en hage kalt Valsanzibiohagen og som ligger i vindistriktet Colli Euganel i Veneto, utformet av en Bernini på oppdrag fra en rik adelsfamilie som hadde overlevd pesten. Hagen er en takk til Gud og er preget av mystikk og skjulte budskaper for å sitere deler av det som stod i notene. Men siden jeg først er inne på dette med Alice kan jeg like godt dele titteldiktet med dere.

Rød sone

I drømmen danser Alice uten rød kjole
uten røde sko
uten musikk
kjolen henger over stolryggen og
skoene holder hun i hendene
musikken har hun inni seg
ute er inne
veien går alene
danseskolen er stengt
sannheten er naken

Lissandrin klarer på samme måte som Lillegraven gjorde det i sin koronadiktbok å heve blikket og rette det mot andre pågående kriser som finnes i europa parallelt med pandemien. Det er jo (dessverre) ikke slik at andre kriser tar seg fri selv om det oppstår andre globale kriser og her retter hun blikket mot flyktningbarna.

Kalenderblader

Dagene
fins
fins ikke
fins
dagene er flyktninger
som barna i Moria
grensesprengende
håpefulle
våte og frosne
søker de ly og beskyttelse
under kalenderbladet
sultne kommer de snikende
til neste uke
trette vendes de om
i neste måned
usynlige og talløse
blir de knuvlet og kastet
for en verden som sluker overskrifter
men som ikke slukker tørst og brann

Året teller uker og vet:
50 er ikke nok

I dag kommer endelig de 35 første av disse 50 og måtte de få det godt her i Norge.

Lissandrin har skrevet en god diktsamling med lett tilgjengelige dikt og skulle sånn sett passe fint for de som er nykommere hva diktlesing angår. Det er ikke alle diktene som gjør like godt inntrykk på meg men det tenker jeg ikke er nødvendig heller, det er helhetsinntrykket som teller men når det er sagt så er det spesielt å lese en diktsamling eller litteratur generelt som tar for seg en pågående pandemi. Det føles på en måte ekstra sterkt for noen av de første og kanskje sterkeste inntykkene fra pandemien var nettopp fra Italia som tidlig ble veldig hardt rammet.

Noen av diktene er såre mens andre er veldig sterke og vonde å lese mens andre igjen går helt fint å lese. Det er fint med en slik variasjon i en samling for da får man den nødvendige pustepausen. Noen av diktene er korte mens andre er på flere sider. Ekstra pluss i boken får forfatteren for å vie noen av diktene til tidligere tider som for eksempel Poveglia, øyen som ble brukt som isolasjon under svartedauen hvor man regner med at 160 000 mennsker døde gjennom mange år.

Jeg kunne lagt ved flere sitater fra de ulike diktene for det er veldig mye å ta av og det var kun tilfeldige dikt som kom med i innlegget her. Jeg har heller ikke nevnt alle historiene det fortelles om i samlingen så det er plenty med materiale å boltre seg i for den som vil ha med seg denne lille røde boken. Selv om jeg har lest boken to ganger så ser jeg frem til å plukke den frem igjen når pandemien er over og vi får det hele noe på avstand. Det er ingen tvil om at vi er inne i en tøff periode og mange er lei av tiltak men det er viktigere enn noen gang å stå sammen i det og huske på at det vil gå bra.
Det fine coveret på boken er laget av et maleri malt av Jarl Goli.

Anita har også lest og blogget om «Rød sone» og hennes fine omtale av boken finner du her.

Et av diktene i samlingen heter «Alt går bra» og det er nesten det som står på steinen jeg tok bilde av i fjor vår men kanskje det ikke utgjør vesentlig stor forskjell likevel rent språklig og i Italia hadde de sagt noe sånt som andrà tutto bene.

DIKTSAMLINGEN ANBEFALES VARMT!

---

Foto: Liv forlag

Tonje A Lissandrin er født i 1975 og er en norsk forfatter bosatt i Italia. Hun er utdannet immunolog og har gitt ut flere vitenskapelig artikler i internasjonale, medisinske tidsskrifter og i 2018 debuterte hun som skjønnslitterær forfatter med novellesamlingen Venteromsnoveller.

HILSEN BEATHE