Far | En kvinne av Annie Ernaux

Original tittel:La place/Une Femme-Norsk tittel:Far|en kvinne-Forfatter: Annie Ernaux-Oversetter:Sissel Lie(Far)Henninge Margrethe Solberg(En kvinne)-Format:Innbundet-Sideantall:139-Utgitt:1983/1987-Min utgave:2021-Kilde:Leseeksemplar tilsendt fra Gyldendal forlag.

Et stilsikkert og rørende portrett

Hun tok meg med storm i fjor, den godeste Annie Ernaux, såpass at jeg leste hele fem bøker ført i hennes stilsikre penn på noen få korte måneder. Oppdaget også til min store forskrekkelse at jeg ikke har skrevet om en eneste av dem og det var på høy tid å gjøre noe med. Den nyeste utgivelsen som jeg nå skal snakke om er egentlig to bøker hvor det norske forlaget har valgt å gi ut i èn bok og det tenker jeg var en fin måte å gjøre det på fordi de hører liksom litt sammen.

I den første delen,Far, får vi som leser høre litt om farens bakgrunn og både han og moren tilhørte arbeiderklassen. Han var uutdannet og skammet seg veldig over dette. Han jobbet nesten alltid på andres jord og gjorde aldri noe som helst opprør, derfor var han veldig godt likt av de sjefene han hadde. For her var det aldri snakk om å melde seg inn i en fagorganisasjon. Innad i arbeiderklassen var det hiarkier og de gjorde et hopp når de startet kafè og kolonial og til slutt kunne kjøpe eiendommen den lå på. Men om noen fant på å kalle dem rike ble det oppfattet som utskjelling. Farens skam over å komme fra heller fattige kår gjorde at det oppstod en veldig avstand mellom han og datteren når hun var ung. Og som hun selv skriver, en avstand på grunn av en klasseforskjell som ikke har noe navn. Som å elske på avstand.

Senere kunne man lese at han kunne få raserianfall på grunn av datterens kunnskaper og måtte helst ikke se at hun satt og leste i bøker. Nærmest som han følte seg truet av henne på et vis. Faren døde i 1983, like etter at Annie var ferdig utdannet lærer.

I den andre og lengste delen av boken, En kvinne, får vi ta del i morens bakgrunn som var temmelig lik på farens for de hadde mye tilfelles. Men der hvor faren ikke ville vite noe av at datteren skulle ta utdannelse var moren helt motsatt for hun jobbet iherdig for at datteren skulle få alt det hun selv ikke kunne få som barn og ung. Hun var en meget sterk vilje og han innrettet seg veldig etter henne. Selv om moren ville det beste for Annie så viste moren en annen mindre hyggelig side av seg for hun kunne plutelig og nærmest uten forvarsel skjelle ut datteren, kalle henne hurpe,sjuske, drittunge og det som verre var for i neste øyeblikk og dra henne inntil seg og kalle henne «dokka» si.

Om foreldrene foretok et sosialt hopp så tok Annie det enda lenger når hun traff han som skulle bli ektemannen hennes for han tilhørte borgerskapet. Ektemannen gikk ikke så veldig godt sammen med foreldrene hennes og her skulle de ulike sosiale klassetilhørighetene merkes godt. Det ble noe vanskelig for borgerskapet å snakke med så enkle folk.

Moren hennes døde i 1986, bare èn uke før Simone de Beauvoir, og to år tidligere ble hun plassert på et sykehjem på grunn av alzheimer. Og det er de sekvensene som handler om moren når hun begynner å bli aldrende jeg syntes var aller sterkest i hele boken og som gjorde veldig inntrykk på meg. Sekvensene hadde noe vemodig og sårt over seg og tårene mine satt aldri langt unna. Som når hun diktet opp det livet hun ikke lenger levde og fantaserte om å dra til Paris, besøke mannens grav eller at hun hadde kjøpt seg en gullfisk.
I perioder bodde moren med Annie og familien hennes, og at de etter hvert tilhørte ulike sosiale klasser merkes godt selv om moren også var i en posisjon hvor hun ville videre fra der hun kom fra.

Til tross for at Ernaux trekker frem flere negative sider ved foreldrene så trekker hun frem positive sider i tillegg og det er ingen tvil om at dette er en datter som er glad i foreldrene sine og det er ikke noe nag å spore i tekstene hennes. Jeg tror hun har ville være så ærlig som hun overhodet kunne og har kun tatt med det mest «nødvendige», og jeg ser likevel på teksten som en slags hyllest til foreldrene og kampen deres for det er på grunn av den at hun selv kom seg opp og frem her i verden.

Hun skriver med både varsomhet og klokskap når hun forteller om foreldrenes bakgrunn og sin egen oppvekst. Hun er født i 1940 og noe av handlingen er lagt til før og etter 2.verdenskrig og frem til 80-tallet og det veldig interessant å lese om hvordan de levde i den delen av Frankrike på den tiden og hvordan de var med på utviklingen av samfunnet. Og selv om dette er en bok om foreldrene hennes og sin egen bakgrunn så står klassetilhørighet og forskjellene mellom klassene meget sterkt.
Det er noe med måten Ernaux formidler tekstene sine på som gjør at jeg blir sugd inn i handlingen nærmest umiddelbart og har mest lyst til å bli værende der. Etter seks utgivelser av henne og hvor alle har grobunn i hennes eget liv,bakgrunn og historie så kommer det hele tiden noe nytt og hun faller ikke for fristelsen til å gjenta ting hun allerede har skrevet.Vil uansett tro at det finnes episoder nok å ta av gjennom et langt liv men ikke alle forfattere hadde avstått fra dette. Jeg forstår veldig godt betegnelsen om å være en av Frankrikes viktigste nålevende forfattere og det er fint å se at hun begynner å bli lagt merke til også utenfor Frankrike.

Pluss i margen for boken inneholder henvisninger til flere litterære verk, blant annet Mandarinene av Simone de Beauvoir som både hun og moren leste, men morsomt var det at måtte hun analysere 25 linjer av klassikeren Far Goriot av Honorè de Balzac på eksamen, en bok jeg nettopp har kjøpt! Nå ble jeg ekstra fristet til å ta fatt på den umiddelbart.

BOKEN ANBEFALES PÅ DET ALLER VARMESTE!

---

Foto:Catherine Hélie © Editions Gallimard

Annie Ernaux er født i 1940 og er en fransk forfatter. Hun debuterte i 1974 med romanen Les Armoires vides og har siden den gang skrevet en rekke bøker. Hun er aller mest kjent for sine biografiske romaner. Hun har mottatt en rekke priser hjemme i Frankrike for arbeidet sitt.

HILSEN BEATHE