Ingen av Alice Oswald

Original tittel:Nobody-Norsk tittel:Ingen-Forfatter:Alice Oswald-Oversetter:Paal-Helge Haugen-Format:Heftet-Sideantall:93-Utgitt:2019-Min utgave: 2021-Kilde:Leseeksemplar tilsendt fra Samlaget.

EN VAKKER HYMNE TIL HAVET

Til tross for at Alice Oswald har gitt ut i alt elleve bøker hvorav ni er diktbøker og hun regnes for å være en av storbritanias største nålevende poeter hadde jeg aldri hørt om henne før diktboken Ingen dukket opp i postkassen min forrige uke. Forklaringen kan selvsagt være at dette er første gang hun er oversatt til norsk.
Tittelen på boken er en direkte referanse til Odysseen for dette er navnet Odyssevs gav seg selv for å komme unna den dødelige kampen med den sårede kyklopen Polyfemos. Nå er ikke dette en direkte gjenfortelling av Odysseen men heller en fortelling som har havnet midt i mellom historiene om Odyssevs og Agamemnon. De brukte som de fleste vet ti år på å komme seg hjem fra Troja-krigen. Agamemnon betalte en poet til å holde øye med konen Klytaimnestra mens han var borte men det kom en annen mann til gards og forførte henne og denne fraktet poeten ut på havet og bandt han til en liten øy. Da Agamemnon kom hjem ble han drept av konen. Denne historien kjenner jeg godt til for den er nemlig en del av Orestien som Colm Toibin skrev om i bookerboken House of names.
Odyssevs, som gav seg i vei i samme stund som Agamemnon ble ført feil vei av vinden men når han omsider kom hjem hadde konen hans Penelope vært tro mot ham i alle disse årene.

I et farvann midt mellom disse befinner altså Oswalds historie seg og den begynner slik
Som sjela flaksande i ein mann som før fòr vide
med dei vengesnare augo hans slår ned på alt omkring
eg ønskjer eg var der eller der, slik tenker han og sjela

lynsnar

som om den sende stråleglimt gjennom ein kabel
flerrar gjennom alt dette vatn og slår mot land
mindre enn eit sekund deretter ute ved horisonten
og nokon med eit teleskop kan sjå hans vesle tankeform
flytande på oversida av sjøen og undrar seg på kva nå

Jeg hadde ikke lest mange sidene før jeg tenkte at det er mye mørke her, som om noe er skadet. En trist historie som utspinner seg selv om jeg ikke klarer å fange absolutt alt. Men så tror jeg også at Oswald har blandet sammen flere av karakterene hun baserer teksten sin på slik at de ikke blir like fremtredene som de ellers ville vært men mer som om de er i ferd med å forsvinne, som sand mellom fingrene. Dette kommer også til syne ved at hun av og til ved slutten av et dikt setter ett ord eller en liten setning litt for seg selv.( Her skal ordet oppglødd og de andre stå lenger til høyre og ikke på linje-men sånn er det når plattformen ikke vil lystre)

To fiskarar som rodde ut såg noko opprive og illevarslande
ein tenårings langt-utdregne Nå
grønbleikt og fullt av umoge håp
han hadde kledd seg i venger det er lokkande
eg liker angrepsvinkelen når fjører lagt i lag
sette fast sine spor i voksen byrjar symje lufta

han skrur si svimle kjensle opp og opp
med urokkeleg og skeptisk auga
han løfter det så høgt som synet når og merkar brått
at lagnaden er slått fast og armane flaksar

oppglødd

og nesten glad for å gi opp

tek han til å

falle

Her finnes en mor som står ved havet og når hun hopper fra stein til stein minnes hun sønnen sin som gjorde det samme. Jeg tolket det som hun har mistet sønnen sin på havet et sted. Et annet sted er det en enke som minnes sin kjære mann. Det er disse i tillegg til de som tydelig er en slags gjendiktning av Odysseen jeg likte best av alle diktene i samlingen. Men også det med fiskeren som fisker opp et hode, er det Ingen eller er det poeten som endte sine dager på havet? Ikke godt å si.. Det er flere stemmer her og ikke èn alene som forteller.

Nå er det havet som er hoved-«karakteren» i denne samlingen og noen dikt går på at menneske ikke kan vinne over det mektige havet. Mens i andre sekvenser nevner hun nåtiden og klimakrisen, og siden vannet er hennes element blir det blant annet nevnt ved forurensingen det er i havet og kanskje også et lite stikk til de som kan gjøre noe med det? Jeg siterer bare deler av diktet..

Arme mann seier ho arme mann det er openbert
sjøen drøymer mørkt psykotisk om din død
men så oppvend som du er så kjapp i vendinga som ein bit av isopor
held du deg flytande denne staden stadig skiftande og utan form

…..(……)…..

eller er det berre timar som går sine rundar
og tenker etter tur på tidevatnet
tolv kvitsnipp-funksjonærar
som styrer vatnets timeplan
…..(…..)….

Denne diktboken likte jeg veldig godt og jeg tror dette er en bok som hadde gjort seg i en lesesirkel for det er mye å ta fatt i her. I min omtale har jeg kun vært innom litt av det jeg tror diktsamlingen handler om for her er et rikt dyreliv også flettet inn som jeg ikke har nevnt i det hele tatt. Sammenflettingen av de ulike tidsperiodene og fortellerstemmene skjer nærmest sømløst og er meget musikalsk utført.

Det er ikke normal tegnsetting her men jeg syntes ikke det ble spesielt vanskelig å følge forfatteren likevel. Og det er ikke slik at jeg elsket hvert eneste av diktene men de aller fleste hadde noe ved seg som jeg satte pris på. Man må heller ikke ha kjennskap til Odysseen for å ha glede av denne diktboken men de som kjenner til dette vil kjenne mye igjen. Men som sagt så har Oswald latt noen av disse karakterne flyte utover og blitt blandet sammen med andre karakterer. Med tanke på at forfatteren alltid har elementer av havet i alle(?) bøkene sine så er det klart at det står henne nært. Mange av diktene, også de jeg ikke beit meg spesielt merke i, er nærmest som kjærlighetserklæringer til havet å regne. Hun skriver godt og veldig mange av diktene er så utrolig vakre, og uten at jeg kjenner til den originale teksten så liker jeg å tro at oversetter Paal-Helge Haugen har gjort en fabelaktig jobb. Jeg håper flere av dere som leser dette kommer til å lese og skrive om denne for jeg er klar til å snakke om denne og kanskje vi kan prøve oss på litt analyse ?

Denne anbefales på det aller varmeste selv om du (forhåpentligvis) får frysninger!

Kom over en podcast med Alice Oswald hvor hun blant annet snakker om Nobody og hyllet Anne Carson, en annen poet jeg liker godt. Hør gjerne på den.

---

Foto: Samlaget.no

Alice Oswald er født i 1966 og er en britisk poet. Hun ble nylig utnevnt til Oxford Professor of Poetry som den aller første kvinne i historien. Oswald debuterte som forfatter i 1996 med boken The Thing in the Gap-Stone Stile og har siden gitt ut tilsammen elleve bøker, deriblant ni diktsamlinger. Hennes nyeste utgivelse er diktboken A Short Story of Falling  og ble utgitt på engelsk i 2020. Hun har fått flere priser for sitt arbeide, blant annet T.S.Eliot prize.

HILSEN BEATHE