Tingenes tilstand av Sandra Lillebø

Foto:Helge Skodvin

Tittel:Tingenes tilstand -Forlag:Oktober -Forfatter:Sandra Lillebø -Format:Innbundet -Sideantall:179 -Kilde: Kjøpt

RÅTT OG SKARPT OM SYK MOR

Fra før av har Sandra Lillebø gitt ut to diktsamlinger og etter å ha lest denne selvbiografiske romanen er det ingen tvil om at diktene hennes skal leses. Til tross for at jeg ikke hadde lest noe av henne før så er hun en kjent skikkelse for meg gjennom sine oppdrag for litteraturhuset her i Bergen og aller sist hennes fine foredrag om selveste Annie Ernaux tidligere i vår. Det burde lagt ute på nettet fremdeles slik at flere fikk sett.
Vet ikke om det er nødvendig å skrive dette men det kan likevel være greit å nevne det. For noen år siden var jeg på bar med forfatteren i forbindelse med et arrangement mellom litteraturhuset og forlaget SolumBokvennen men jeg kjenner ikke henne personlig og min opplevelse av boken eller omtalen min er på ingen måte påvirket av dette.

Denne gangen har jeg valgt å ikke skrive et vanlig handlingsreferat slik jeg pleier å gjøre når jeg skriver bokomtaler fordi måten romanen er lagt opp på gjør det noe vanskelig. Handlingen kommer mer som noe fragmenterte tankestrømmer og den er ikke så veldig kronologisk.
Nå høres dette kanskje noe rotete ut men det kan jeg love at det ikke er.

Når romanen begynner er det ett år siden jeg-personen har tatt telefonen når moren har ringt. Valget om å kutte båndene med moren har hun gjort for sin egen del og beskriver at det å være i lag med moren fører til at hun blir fullstendig lammet etter kun få minutter. Det er sterke ord og samtidig kommer hun stadig tilbake til moren og det er tydelig at dette er noe hun trenger å formidle, trenger å få ut.

Vi blir stadig tatt med tilbake til barndommen og fortelleren minnes at de flyttet veldig mye, der andre åpnet vinduet for å lufte ut kvittet de seg likegodt med hele huset. Men flyttingen var mer preget av at de flyttet fra noe og ikke til noe.

Fortelleren øyner ganske tidlig at moren ikke er helt som andre mødre og det er liten eller ingen trøst i at noen forteller deg at moren din er pen. Akkurat denne sekvensen kunne jeg kjenne meg igjen i. Man vil vel helst at moren skal være som alle andre, i hvert fall når man er liten.
Mye foregår i nåtid hvor vi som lesere får innblikk i hvordan forholdet til moren er nå som hun er voksen og har familie selv. Her gir hun oss innblikk i sin egen hverdag som mor og ektefelle,og ikke minst kampen hun har med sin egen angst. Fortelleren er nemlig livredd for selv å få den samme diagnosen eller ende opp med å bli tvangsinnlagt slik mormoren hennes ble.

Boken tar også opp tema om skriving og vi som lesere får følge henne i denne prosessen og hun har blant annet en samtale med en venninne som er i gang med å skrive en roman om sin autistiske sønn hvor jeg-personen sier tydelig fra om at å skrive om en person som ikke kan forsvare seg er en form for vold. Vel,nå har hun i likhet med mange andre gjort det samme og om hun føler det slik i dag vites ikke. Men hun skriver et sted at det enten er moren eller seg selv, og da er det kanskje aller viktigst å gjøre det som føles rett for en selv?
Nå er det ikke vanskelig å gjette seg til hvilken bok det her er refereres til og i likhet med den så er denne en litt annerledes roman enn det man tradisjonelt forbinder med skjønnlitteratur. Den følger seg også pent inn i rekken av romaner jeg har lest de siste dagene hvor forfatteren har tatt utgangspunkt i sin egen mor og jeg kan nevne «Mor,forsvinner» av Truls Unholt og «Er mor død» av Vigdis Hjorth. Diskusjonen om virkelighetslitteratur skal jeg ikke ta her, men jeg vil tro at alle forfattere i en eller annen grad henter ting fra eget liv eller ting de opplever i bøkene sine. Ta min nye favorittforfatter Annie Ernaux for eksempel, hun skriver bare memoarer.

Flere av sekvensene foregår hos psykologen og jeg har lyst til å ta med et sitat jeg syntes var til å gråte av fordi det var så vondt men samtidig så fint.

Psykologen: Å få bare litt av den omsorgen du hele tiden har manglet, er nesten ikke til å bære.

Og referer til en episode som skjedde en av de siste gangene moren var på besøk hvor jeg-personen hadde gått og lagt seg og moren kom inn på rommet hennes med en kopp te. Boken har mange sekvenser jeg kunne tenkt meg å gjengi her, flere jeg bet meg spesielt merke i men tenker at det er bedre at du leser boken selv.

Det er sjelden jeg sluker bøker på denne måten for i to jafs var boken lest ferdig, kun avbrutt av noen timers nødvendig søvn, så medrivende var den. Boken er lettlest men ingen lett bok å lese for det er ikke til å komme bort fra at dette var både hjerteskjærende, vond og sår lesing. Lillebø skriver veldig godt og med skarp penn om temaene hun tar opp, og det var ikke fritt for at det innimellom kom noen tårer her også. For selv om forfatteren skriver usentimentalt og uten overflødige ord så vekker ordene hennes følelser i meg som leser. Det var også flere ting å kjenne seg igjen i og det gjorde lesingen ekstra sterk. Blant annet dette tomrommet hun sitter med, eller i hvert fall opplevde jeg det slik.
Likte også veldig godt alle de ulike refleksjonene fortelleren gjorde seg underveis i boken.

Det er alltid moro å lese en bok med handling fra egen by med kjente steder som blant annet Tveitavannet som jeg jogget rundt i gymtimene når jeg gikk på videregående og jeg må si at jeg er glad jeg ikke har utsikt mot det vannet selv for noen gode minner var det egentlig ikke.

Det er ikke alle forunt å ha en problemfri barndom og traumer fra denne perioden i livet setter alltid spor på en eller annen måte. Det kan skape en avstand mellom foreldre og barn selv lenge etter at barna selv er blitt voksen.
Dette formidler Lillebø på en troverdig og utmerket måte. Jeg gleder meg allerede til neste prosjekt fra Lillebø og jeg håper at hun har mer på lager for jeg vil ha mer, mye mer. No pressure altså.

BOKEN ANBEFALES PÅ DET ALLER STERKESTE!


Forfatter Sandra Lillebø er født i Ålesund i 1978 og bosatt i Bergen. Hun er en norsk journalist,litteraturkritiker,forfatter og lyriker. Hun debuterte i 2011 med diktsamlingen Navnet på den ensomme er frigitt og i 2016 kom hun ut med diktsamlingen Alt skal skinne og blø. Tingenes tilstand er forfatterens første roman.

HILSEN BEATHE

8 kommentarer om “Tingenes tilstand av Sandra Lillebø

  1. For en fin omtale Beathe! Det er denne boken jeg holder på med akkurat nå, men jeg sliter med konsentrasjonen, og det har blitt flere pauser i dag. Nå fikk jeg ny giv til å fortsette 🙂

    Liker

      1. Fikk meg en sykedag i sofaen, og da festet det seg. Det er ikke tvil om at hun kan skrive, av og til er det bare lesingen det skorter på 🙂 Jeg syntes så inderlig synd på moren som ringte og ringte til datteren, som ikke svarer telefonen. Føler ikke at psykisk sykdom (selv om man nekter for den) kan være grunn til å skyve sin egen mor ut i kulda, spesielt når man selv føler på det samme. Det virker som «alle» skriver om familierelasjoner om dagen, jeg lytter til Geir Gulliksens nyeste nå også, den er å anbefale.
        (også fikk jeg endelig lånt Per Schreiner på Bookbites)
        God helg Beathe!

        Liker

        1. Godt å høre at det gikk seg til med lesingen. Jo,mulig det er synd på moren men jeg fikk også veldig sympati med fortelleren. Hun har vel ikke fått det hun trengte selv i barndommen pga morens sykdom og det kan være vanskelig for henne å takle morens sykdom samtidig som hun selv sliter med sitt. Det kan rett og slett bli for mye og det kan jeg godt forstå. Hun må ta et valg og da velger hun vel det som blir mer rett for henne selv. Jeg tror ikke det er enkelt å gjøre det, men nødvendig.

          Så bra du fikk tak i Schreiner sin bok, håper du liker den. Selv må det bli litt krim her i helgen. En god helg til deg også, Tine 🙂

          Liker

  2. Dette virker som en meget sterk bok, noe jeg også har trodd på forhånd. Den skal leses, det vet jeg i alle fall.
    Fin omtale Beathe.:)

    Liker

        1. Blir spennende å se,ser frem til at du har lest. Kan se ut til at det har blitt en diskusjon om denne men har ikke orket å lese meg opp ennå. Man må kanskje bli vant med disse diskusjonene om virkelighetslitteraturen og kanskje det er en bra ting at det blir debatt omkring det.

          Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..