Gul bok av Zeshan Shakar

Foto: Julie Pike

Tittel: Gul bok-Forfatter:Zeshan Shakar-Format:Innbundet-Sideantall: 286-utgitt:2020-kilde: Leseeksemplar tilsendt fra forlaget.

OPPFØLGER MED GODT DRIV

Tre år etter braksuksessen med Tante Ulrikkes vei er Zeshan Shakar tilbake med en ny roman. Dette er en slags oppfølger av den første romanen og det er en betegnelse jeg er enig i siden noen av temaene er de samme.

I Gul bok treffer vi Mani, en nyutdannet økonom som får jobb som rådgiver ved oppvekstdepartementet i Y-blokken og her skal han blant annet jobbe med statsbudsjettet eller gul bok som det kalles på «fagspråket».
Mani bor sammen med faren på Haugenstua og er kjæreste med Meena som studerer farmasi og er noe mer opptatt av materielle goder og dyr livsførsel enn det Mani er. Hun forventer gjerne at han skal betale når de er ute et sted, og siden han er på et ganske lavt lønnstrinn som nyansatt går dette hardt utover lommeboken hans.

Gjennom boken som i hovedsak er lagt til tidsrommet 2010-2012 får vi ta del i Manis erfaringer i arbeidslivet generelt men også erfaringer han gjør seg på grunn av hans minoritetsbakgrunn. Vi får et ganske godt innblikk i hans forhold til faren og her er det flere sekvenser som er noe såre. Som da han bestemmer seg for å flytte ut for å leve mer sitt eget liv, men får veldig dårlig samvittighet for dette. Faren sender ham ofte meldinger og lurer på når han kommer hjem.
Også forholdet hans til Meena får vi som leser et godt innblikk i. Hun drømmer om stort bryllup og reiser til Dubai når foreldrene deres ikke engang vet at de er kjærester. Det er en god del ting som skurrer i dette forholdet.

Noen sekvenser tar oss tilbake til 1990 og 2000-tallet og vi blir kjent med noen av de gamle kompisene til Mani. Vi får vite hvordan de hadde det og hvordan det gikk med dem. Dessverre døde en av kompisene hans av overdose i ung alder, dette kunne like godt skjedd med flere av dem. Det er ingen tvil om at det er litt av en klassereise Mani foretar seg i denne romanen.

Siden vi følger Mani i perioden 2010-2012 så blir naturlig nok 22.juli 2011 flettet inn som en del av handlingen. Han hadde fri den dagen og var ikke tilstede når bomben gikk av i regjeringskvartalet. Hendelsen får naturlig nok konsekvenser for både arbeidsplass og kolleger. I etterkant blir det også en del uenighet og diskusjon i departementet omkring det å gi statsstøtte til en organisasjon på ytre høyre hvor det inne på organisasjonens hjemmeside er flust av hatefulle kommentarfelt og ytringer. Vil Mani med sin minoritetsbakgrunn og kollegene hans gå inn for støtte forslaget eller ikke?
Akkurat denne sekvensen kunne ikke vært mer passende sett i lys av det som skjer rundt omkring i norske byer om dagene med SIAN og deres demonstrasjoner for ikke å snakke om motdemonstrasjonene som finner sted.
Minst like interssant var det å lese om hvordan det gikk med noen av kollegene etter det fatale angrepet for det er ikke å stikke under en stol at det ble tøft for flere.

Det var med ganske høye forventinger jeg satte i gang med boken for dette har vært en etterlengtet oppfølger så fallhøyden var rimelig stor. Jeg ble ikke direkte skuffet for dette var en bra bok, både godt skrevet og hadde et godt driv gjennom mesteparten av boken til tross for at det ikke alltid skjer så veldig mye.
Likevel må jeg innse at den ikke nådde helt opp mot debutboken, til det ble jeg tidvis ikke nok berørt verken av Mani som person eller hans historie. Nå er det kanskje urettferdig å sammenligne Mani med Jamal og Mo, men når jeg vet at forfatteren har klart å skape karakterer jeg så til de grader ble involvert i så ble det litt «småkjipt» når det ikke skjedde her.
Jeg skal ikke påstå at forfatteren har gjort en dårlig jobb når han skapte karakteren men jeg som leser fikk ikke alltid den nødvendige kontakten med ham og dette trekker noe ned på helthetsinntrykket.

Forfatteren har et godt språk og det flyter lett. Denne gangen var det mye mindre slang og det passer godt siden Mani er litt eldre enn det hovedkarakterene i den forrige boken var. Litt blir det når han snakker med vennene fra gamle dager og det er helt greit for det hører liksom med.

Det var interessant å lese hvordan det jobbes i forvaltningen og ikke minst å lese om Manis forsøk på å stige på den sosiale rangstigen. Det var også interessant å lese om hans forhold til kollegene og hvordan det var for ham med minoritetsbakgrunn å jobbe i et helnorsk arbeidsmiljø. Litt kulturkollisjoner må det nødvendigvis bli.

Underveis i handlingen skjer det et par dramatiske ting som nevnt over men for meg oppleves ikke disse hendelsene veldig dramatiske for temperaturen i boken endrer seg ikke selv om det som står i teksten tilsier at den skulle blitt skrudd opp minst et par hakk. Jeg tror det er i disse sekvensene jeg føler det mangler noe og som gjør at jeg ikke engasjerer meg like mye som jeg skulle ønske. Det var ikke slik at jeg kjedet meg på noen som helst måte for det var interessant lesing og som nevnt et godt driv gjennom boken. Men etter endt lesing satt jeg igjen med et ønske om å like den bedre enn jeg gjorde for der hvor Jamal og Mo satt lenge i er jeg stygt redd for at Mani blir fort glemt.
Jeg har endelig turt å lese anmeldelser fra avisene nå som jeg så og si er ferdig med min egen omtale, og jeg ser at de er noe uenige i avisen også. Da er jeg spent på hvordan den blir møtt av den «vanlige» leser der ute og jeg håper ikke at min omtale skremmer noen fra å lese den for det er slett ikke en dårlig bok, bare så det er sagt.

Jeg ser frem til flere bøker ført i pennen av Zeshan Shakar og jeg håper han har mye mer på lager.

---

Forfatter: Zeshan Shakar er født i 1982 og oppvokst på Stovner i Oslo og er utdannet statsviter. Han har i tillegg studert økonomi på BI. Han jobber til daglig på Oslo Rådhus. Han debuterte som forfatter i 2017 med brevromanen Tante Ulrikkes vei som han blant annet fikk Tarjei Vesaas debutanpris for. Romanen ble senere oppsatt som teaterstykke. Gul bok er forfatterens andre roman.

HILSEN BEATHE