Bokanmeldelse: Sukkerplantasjen på Puerto Rico av Esmeralda Santiago

Forlag: Bazar
Original tittel: Conquistadora
Norsk tittel: Sukkerplantasjen på Puerto Rico
Forfatter: Esmeralda Santiago
Oversetter: Miriam Lane
Format: Innbundet
Sideantall: 479
Utgitt: 2011
Min utgave: 2015
Utfordring: 150 bøker på 1 år
Kilde: Leseeksemplar

Forfatter

Esmeralda Santiago er født i 1948 og er fra Puerto Rico. Familien flyttet til USA når hun var 13 år. Hun har skrevet både dokumentarer og har vært skuespillerinne før hun begynte å skrive romaner.

Det sies at dette en en karibisk  Tatt av vinden, det kan jeg ikke uttale meg om for jeg har verken lest boken eller sett filmen med samme navn, men jeg har alltid forestilt meg at Tatt av vinden var en storslått kjærlighetsroman men jeg jo selvfølgelig ta feil, vel det er vel en liten kjærlighetshistorie her også, det skal sies, men jeg vil ikke kalle det en kjærlighetsroman.

I Sukkerplantasjen på Puerto Rico blir vi først kort introdusert for forfedrene til Ana, de som var de første til å seile på havet med Den store admiral don Cristòbal Colòn. Det var de hun hadde lyst å leve opp til og som drev henne til å forlate alt det kjente, kjære og kjedelige(?) for å ta fatt på et eventyr og følge drømmene sine. Ana var ikke skapt til å være en som satt inne og broderte, eller brukte fine kjoler som ikke tålte å bli smusset til.

Ana var helt ulik resten av familien, for mens de fleste var høy, robust, lyshåret og med lyse øyne så var Ana liten og spe, svarthåret med sorte øyne. Dette var noe som ikke falt i god jord hos moren Jesusa, og hun fikk et nokså anstrengt forhold til sin egen datter.

Gjennom skolen ble Ana kjent med Elena som bodde hos don Eugenio og dona Leonor, noen fjerne slektninger av henne og de hadde tvillingsønnene Ramòn og Inocente, og selv om denne familien var rikere enn Anas så hadde Anas slekt et «bedre» navn slik at et ekteskap mellom de to slektene var noe begge familiene kunne tjene på. Slik gikk det til at Ana ble gift med Ramòn. Når don Eugenios bror dør etterlater han seg flere eiendommer både i San Juan og litt utenfor, blant annet en sukkerplantasje i Puerto Rico, og når Ana får vite dette ser hun det som sin mulighet til å få oppfylt sin store drøm om å få følge i forfedrenes fotspor.

Hun får begge tvillingbrødrene med på dette og det blir bestemt at de skal få prøve å drive plantasjen i fem år og om den ikke går med overskudd blir plantasjen solgt. Dona Leonor var ikke overbegeistret for denne avgjørelsen og mente at guttene hennes skulle fortsette i kontorjobbene de hadde. Hun behandlet sønnene som de var en og samme person, noe Ana fant veldig merkelig. Vel det skulle bli enda mer merkelig for de to brødrene har alltid delt alt likt mellom seg, ja, kvinner også, og Ana ble intet unntak.

Etter den første spøkefulle samtalen da de møttes, hadde hun ikke virkelig trodd at hun kom til å gifte seg med Ramòn eller Inocente. De hadde ikke nevnt det igjen, men noen dager etter bryllupet oppdaget Ana at hun var kone for dem begge. I begynnelsen, i mørket, føltes ikke de to tvillingene så forskjellige. de snakket likt og elsket med den samme utålmodigheten. Ingen av dem likte å bli berørt mer enn nødvendig, som om de vandrende fingrene hennes var en invasjon.

S. 52

Ana som  helt fra hun var liten har vært omgitt av nordafrikanske kvinner, har alltid vært av den oppfatning av at alle slaver skulle vært frie, men når hun kommer frem til sukkerplantasjen i Puerto Rico så endrer hun oppfatning.
Plantasjen har vært noe vanstelt i flere år siden ikke eieren har bodd der selv, men den dyktige Severo Fuentes har gjort det beste han kunne for å drive gården og holde styr på slavene. Han ble også en uvurderlig hjelp i årene som kommer.

Men det skal vise seg at det ikke ble et enkelt liv de hadde for seg, og det skjer flere tragiske ting uten at jeg vil gå inn på det nå for da ødelegger jeg hele spenningen for deg som har tenkt å lese boken.

Men det blir til at Ana må ta noen dramatiske valg som jeg ikke fatter at hun klarte, men hun er veldig drevet av å virkeliggjøre den store drømmen sin at hun omtrent  setter alt annet til side for å oppnå nettopp det.

 Mens koleraen herjet tunet, fant Ana seg til rette i det nye herskapshuset sammen med Conciencia, hustjeneren Theo og hans kone Paula. Fra toppen av åsen kunne hun ikke høre klageropene som kom fra brakkene, luktet ikke avføringen, så ikke de avmagrede kroppene, de bedende øynene. Hun kastet seg ut i arbeidet. Med hallen i hånden gjør hun løs på jorden som om hvert frø og skudd kunne frembringe et blad, en knopp, en blomst som kanskje kunne kurere Nuestra gente.

S. 347

For en roman dette var og til tross for at den har nesten 500 sider så leste jeg den ut på litt over en dag, og det er ganske utrolig for å være meg. Etter en noe «slow start» tok den seg opp og etter det ble det veldig vanskelig å legge den fra seg. Romanen er lettlest og innehar flere av de ingrediensene jeg liker å lese om, slavetiden og  hvordan livet er på en plantasje. De som har fulgt meg en stund vet at jeg syntes slavetiden er et veldig interessant tema å lese om. Det som alltid går igjen i bøkene om slavetiden er disse plantasjeeierne som til stadighet skal ha seg med og sette barn på de fleste kvinnelige slavene de eier og at hustruene godtok det fatter jeg rett og slett ikke. Jeg kan jo være glad for at jeg ikke levde på den tiden, skjønt det skulle jeg gjerne ha gjort.

 Det var en del snakk om slaveoppgjøret for dette var i en tid hvor flere landsdeler hadde frigitt slavene sine, og dette var nyheter som slo ned som ild i tørt gress. Og mordet på Abraham Lincoln ble også nevnt, han var som kjent for å avskaffe slaveriet. En del av bakteppet her er med andre ord  den amerikanske borgerkrigen som startet i 1861.
Forfatteren har vært flink med karakterbyggingen og særlig fikk jeg sansen for Ana selv om jeg ikke alltid forstod valgene hennes eller at hun kunne godta pakten mellom brødrene om å dele på henne. Men hun er en sterk person og lar seg ikke pille på nesen og hun må ta noen hjerteskjærende valg underveis. Jeg fikk også veldig sansen for Severo som virket som en sympatisk og real fyr.
Om jeg skulle endret på noe her så måtte det være kjærlighetshistoriene, jeg kunne tenkt meg en enda sterkere kjærlighetshistorie enn det jeg syntes vi fikk.
 Forfatteren har også vært flink til å få frem alle de ulike vanskelighetene slavene møtte på og jeg kan godt tenke meg at den delen av historien er meget realistisk. Selv om det var noen ørsmå skjær i sjøen her så likte jeg denne romanen veldig godt og liker du å lese om slavetiden så er dette boken for deg.
Anbefales!

Forfatteren leser litt fra boken!

7 kommentarer om “Bokanmeldelse: Sukkerplantasjen på Puerto Rico av Esmeralda Santiago

  1. Eg har lest Tatt av vinden, og det er ikkje ein storslått kjærleiksroman. Det er meir ein roman om krigen, og om eit par som er meint for kvarandre. Rhett og Scarlett kan igrunnen ikkje fordra kvarandre, men kan ikkje leva utan kvarandre. Det er nærmare fem år sidan eg las boka, men framleis irriterer den meg. Scarlett er frykteleg sjølvopptatt, men kjem seg etterkvart som pliktene må gjeras.

    Liker

  2. Høres ut som du likte boken veldig godt. 500 sider på en dag, du går meg kraftig i næringen her 🙂 Akkurat nå boltrer jeg meg i spennende krim, så det blir en stund til jeg får tatt en titt på denne, men etter en stor dose krim, kan det godt hende 🙂 Ha en super helg Beathe!

    Liker

  3. Nei, der ser du, da har jeg bare innbilt meg det, kanskje jeg må lese den for å se hvor likhetene er, Ana kan vel i likhet med Scarlett være selvopptatt for her er det plantasjedriften for alle pengene og den går foran både barn og ektemenn, men jeg irriterte meg ikke over henne ang det, selv om jeg aldri i livet hadde prioritert slik som henne, Men at hun godtok at mannen og svogeren hadde henne på deling. jeg må skaffe meg Tatt av vinden tydligvis

    Liker

  4. Å,neida, du. Slike ambisjoner sitter jeg ikke inne med, det har jeg innsett for lenge siden at det er dødfødt. Jeg er for glad i tv-serier og tv til å bruke all ledig tid på lesing.Jeg brukte 1 1/2 dag og det er slett ikke verst det altså. Jeg fortsetter med norske bøker litt til før jeg hiver med over noen utenlandske. Frister jo litt å lese «Steinhimmelen» nå som den har kommet i hus. Ha en fin helg du også, Tine

    Liker

Kommentarer er stengt.