Bokanmeldelse: Når sypressene hvisker av Yvette Manessis Corporon

Forlag: Cappelen Damm
Original tittel: When The Cypress Whispers
Norsk tittel: Når sypressene hvisker
Forfatter: Yvette Manessis Corporon
Oversetter: Kaja Rindal Bakkejord
Format: Innbundet
Sideantall: 331
Utgitt: 2014
Min utgave: 2014
Utfordring: 100+  bøker på 1 år
Kilde: Lese -eksemplar



Forfatter

Yvette Manessis Corporon er  både manusforfatter, produsent og forfatter.  Hun har over 20 års erfaring innen  TV-nyheter, og hun har vunnet en Emmy Award for sitt arbeide som manusforfatter, samt flere nominasjoner. Hun er bosatt i New York sammen med mann og to barn. Når sypressene hvisker er hennes debutroman.

HERLIG SOMMERBOK!

For noen dager siden kom jeg tilbake til Norge etter å ha tilbrakt noen dager på en vakker liten gresk øy, med meg i bagasjen har jeg mange kulinariske opplevelser så vel som en liten innføring i gresk mytologi i tillegg til en aldri så liten dose romantikk.

I Når sypressene hvisker  møter vi enken og alenemoren Daphne og den lille datteren hennes Evie. De har kommet til Erikousa for å møte mormoren, Dahpnes kjære Yia-yia som hun ikke har vært hos siden før Evie ble født, og det er noe hun sliter med litt dårlig samvittighet for. Etter at Alex ble drept i en trafikkulykke når datteren deres var baby har Daphne jobbet og stått på for at de skulle klare seg, og på disse årene har hun etablert sin egen restaurant og blitt en anerkjent kokk i New York.

For noen år siden møtte hun bankmannen og forretningsmannen Stephen som hun skal gifte seg med senere denne sommeren. Det var meningen at de skulle holde bryllupet i  New York men dette ble senere endret slik at de skal holde det på den lille vakre øya i stedet.
Daphne treffer også sin kjære kusine Popi, en munter kvinne i tredveårene som enda ikke har møtt en mann hun vil gifte seg med, men hun har et høyere ønske, om å bli en like suksessfull forretningskvinne som kusinen sin.

Det føltes godt å være tilbake. Der hun holdt Evies hånd og så utover landskapet, undret Daphne seg over hvor grønt det var, så urørt, rent og ubesudlet. Ingen høye bygninger, skyskrapere eller betongkonstruksjoner forstyrret øyas naturlige patina. Den ene dype, kraftige fargen fløt over i den andre, som om en regnbue hadde falt ned fra himmelen og inntatt land og sjø med en stråleglans som vanligvis bare var gudene til del.

Den koboltfargede sjøen skylte rytmisk over den gråbrune sanden, som igjen gikk over i det frodiggrønne bladverket i de eldgamle, krokete oliventrærne. Skinnende sitrontrær var spekket med gigantiske gylne solutbrudd, mens bjørnebærbusker dryppet av vinfargede små kuler. Og selvsagt sto de høye, slanke, jaktgrønne sypressene der som gardister og voktet over alt det andre.

Yia-Yia er en klok gammel kvinne som lenge har ventet på sitt kjære barnebarn og oldebarn, og når de endelig treffes så syntes hun at «amerikanidaen» som hun kaller Daphne for er både for tynn og at hun har mistet seg selv. Hun er ikke den livsglade kvinnen hun alltid har vært. Dette tar hun naturlig nok opp med barnebarnet sitt når de sitter sammen i bakgården og drikker kaffe slik de har gjort det så mange ganger før.
Foreldrene til  Daphne reiste til USA for å skape et bedre liv for seg og barna, og sånn har det gått til at hun har gjort amerikaner av seg.

Uansett hvem som er sammen med meg, hvem som er tatt fra meg eller hvem som har reist sin vei på leting etter et bedre liv, så er dette mitt liv, det eneste jeg har. Dette er det livet som sto skrevet i utallige kaffekopper for meg, bestemt for meg i himmeriket før jeg ble født og hvisket i brisen idet moren min fødte meg, idet skrikene hennes blandet seg med sypressenes hvisken da jeg kom ut fra magen hennes. Et menneske kan ikke forandre det som har blitt hvisket om det, Daphne. Et menneske kan ikke endre  sin skjebne.

Daphne treffer den unge fiskeren Yianni som bestemoren er venn med og til å begynne med syntes hun dette virker som et høyst merkelig vennskap. Det hjelper heller ikke at hun og Yianni kommer på kant med hverandre fra første øyeblikk. Det viser seg at bestemoren har betrodd flere hemmeligheter for den unge fiskeren som hun aldri har fått høre om før og dette faller ikke i god jord hos Daphne.
 Men etter hvert så skal hun oppdage at ikke alt er helt som hun hadde trodd på forhånd og kanskje bestemoren har rett i at ikke alt er som det skal være i livet hennes? Var det virkelig slik at i sin iver etter å oppnå suksess og status så hadde hun glemt hva som virkelig betydde noe her i livet?

Her er en sang som yia-yia pleide å synge til henne som liten

Jeg elsker deg som ingen annen….
Jeg har ingen gaver å overøse deg med
Ingen juveler, gull eller rikdom
Men likevel gir jeg deg alt jeg har
Og det, mitt kjære barn, er all min kjærlighet
Jeg lover deg dette,
du vil alltid ha min kjærlighet.

Yia-yia som har evnen til å høre øya og sypressene som hvisker til henne, for å kunne høre sine formødre hviske måtte man enten være enke eller jomfru, denne evnen hadde ikke Daphne og uansett hvor hun anstrengte seg var det ikke mulig for henne å høre øya hviske.

Boken var lettlest og hadde som du har skjønt mange kulinariske innslag så det var ikke fritt for at man ble sulten underveis, selv om jeg måtte ty til brødskiver med leverpostei i stedet for herlige greske retter som Spanakopita,Patatopita, Saganaki og Stifado
Forfatteren tegnet et fint bilde av den lille greske øya og det er ikke vanskelig å se for seg verken sypressene sitrontrærne og de hvitmalte små husene, for ikke å snakke om stranden og alt det grønne.
Det var herlig å høre om det samholdet mellom slekt og venner og hvordan de stiller opp for hverandre.  Det er skjønt å se hvor utrolig sterkt bånd det var mellom Yia.yia og Daphne, og ikke minst å overvære dem når de satt og snakket sammen i bakgården, og yia-yia fortalte historier som øya hadde hvisket til henne. Det var gjennom disse historiene den greske mytologien ble flettet inn og de sekvensene likte jeg veldig godt. Blant annet fikk vi høre historien om Arakne og AthenePersefone og Iphigenia.
I små kapitler innimellom får vi ta del i noe av Dapnes oppvekst i USA, men det meste av handlingen foregår på øye i nåtid. Vi får også servert en historie fra Yianni om at  Yia-tia skal ha hjulpet en jødisk mor og hennes barn under andre verdenskrig.
I etterordet står det at øyas befolkning faktisk hjalp en jødisk far og døtrene hans under andre verdenskrig, hvor de gjemte dem for nazistene.Delte det lille de hadde og risikerte sine egne liv uten å nøle.
Det kom også frem at forfatterens far er fra øya Erikousa.
Handlingen var noe forutsigbar og jeg kunne gjette meg frem til flere ting før de faktisk skjedde men jeg koste meg med boken likevel. Det ligger vel litt i kortene at ikke alt frem mot bryllupet går helt knirkefritt, og at det blander seg inn en tredje person som skal gjøre livet litt mer usikkert enn det var på forhånd.
Selv om jeg like det meste av boken så koste jeg meg ikke med slutten av boken for den er jeg slett ikke sikker på om jeg likte i det hele tatt,og jeg kan ikke forstå Daphnes sitt valg. Så i stedet for at jeg kunne smile og legge fra meg boken etter at siste ord var lest så ble jeg bare irritert og litt frustrert. Men det kan være at det var dette som var hennes skjebne og akkurat slik hun hadde blitt spådd i kaffekoppen. Med unntak av siste kapittel så var dette en fin debutbok, en feelgood som passer perfekt for strandliv eller terrasseliv en het sommerdag eller kveld for den saks skyld.
Anbefales selv om jeg kan styre meg for slutten!

7 kommentarer om “Bokanmeldelse: Når sypressene hvisker av Yvette Manessis Corporon

  1. Ja, jeg kunne godt ha reist til en vakker og gresk øy, men det får bli til neste sommer tenker jeg. Åh, stilig! Skulle vært en liten flue i bilen jeg der då som er hektet på ski. Varmen har nå blitt til regn og litt kaldere enn det har vært og jeg skal vel sikkert ikke si det høyt men det var faktisk litt godt å få det litt kaldere en liten stund.

    Liker

  2. Jeg elsker sånne spiselige bøker, hvor en får brukt alle sansene. Trodde et øyeblikk at du hadde tatt deg en tur, men «et par dager» avslørte at du er hjemme og passer på byen min 🙂 Denne må jeg titte nærmere på når jeg kommer hjem. Tenkte på deg som er «skigal» når vi kjørte oppover mot Kranjska-gora i dag. Vi passerte flere vintersportsteder som vi kjenner navnet på fra tv og vm. Nå regner det, og det er litt kaldt, heldigvis har vi booket oss inn på et hotell med svømmebasseng, så vi har fått vetet badedraktene 🙂 Håper du koser deg hjemme i varmen som vi har gått glipp av 🙂

    Liker

Det er stengt for kommentarer.