Bokanmeldelse: Det var stille, det snødde av Mariann Aaland

Forlag: Gyldendal
Tittel: Det var stille, det snødde
Forfatter: Mariann Aaland
Format: E-bok
Sideantall: 245
Utgitt: 2013
Utfordring: 100+ bøker på 1 år, ebook challenge 2014
Kilde: Ebokbib / Lånt på biblioteket

Forfatteren

Mariann Aaland er født i 1981 og oppvokst på Gvarv i Telemark, og er nå bosatt i Oslo.Hun har studert ved Forfatterstudiet både i Bø og i Tromsø.  Hun var også den eneste debutanten i det første nummeret av norske Granta. Det var stille, det snødde er hennes debutroman.

Det var stille, det snødde er fortellingen om den unge jenta som finner faren sin etter at han har tatt sitt eget liv, boken handler ikke om det å ta selvmord men om alt dette andre som skjer i kjølevannet av en slik hendelse.

Foreldrene til denne jenta som vi ikke får vite navnet på har bodd hver for seg i en tid, og den unge jenta bor hjemme hos moren den første uken etter dødsfallet. Huset fylles opp med andre familiemedlemmer, onkler, tanter og mormor, det kan virke som de eneste som ikke er tilstede er foreldrene til faren.

Mamma gråt. Hun ba mormor, eler en av tantene mine, om å komme. Selv om det snart var natt. Eivind sa noe, og mamma svarte ikke. Alt var stille. Hun ringte enda en og sa «vekte jeg deg?» Hun tok runden. Jeg lista meg inn på rommet, dro døra forsiktig inntil.

Den unge jenta får besøk av kjæresten sin Anders som hun ikke har vært sammen med så lenge, og hun stiller seg spørsmålet om hvorfor hun egentlig er sammen med ham for det er ikke den typen hun vanligvis faller for.
I sin egen sorgprosess observerer hun de andres reaksjoner på farens bortgang, moren som drikker seg full, farmoren og farfaren som er helt overbevist om at det er andre som er skyld i dødsfallet og leter stadig etter et avskjedsbrev som må finnes.
Hovedpersonen selv, den unge jenta virker litt kald og uberørt til det hele,det forventes vel at hun som var datteren av den avdøde burde ta til tårene når hennes egen far var borte. men det er vel ingen fasitsvar på hvordan vi reagerer på et slik sjokk det er når noen man er glad plutselig blir borte på denne måten?

Noe fikk de dresskledde begravelsesbyråmennene til å le. Jeg stirra i speilet, prøvde å se hva han hadde sagt. Kjæresten min hadde sagt noe morsomt, slått av en spøk rett foran faren min og den hvite kista hans. Jeg kjente jeg blei stolt.

Dette var en langsom bok hvor vi følger den unge jenta og familien hennes i tiden etter dødsfallet og frem til etter begravelsen. Jeg følte at vi ble godt kjent med den unge jenta som person, og jeg fikk sansen for kjæresten hennes Anders som gjør så godt han kan i de omstendighetene som råder. Det stod i VG at det var som å komme hjem til noen som har mistet noen og det var akkurat slik jeg følte det også mens jeg leste. Det var som om jeg satt borte i et hjørne og observerte denne familien gjennom en tung tid. Jeg syntes at det lavmælte språket passet godt med temaet som boken tar opp, det eneste jeg lurte på er noe som den unge jenta tenkte helt i begynnelsen av boken: Jeg fulgte mine egne fotspor rundt hushjørnet. Der tok jeg noen skritt lenger ut på plenen og fikk snø i skoa. Men nå kunne jeg se han gjennom det lille vinduet som var plassert litt høyere på veggen. Jeg så han i trappa, men ryggen til, og jeg ropte at vi måtte prate, at jeg hadde vært full og ikke mente det jeg hadde sagt, at han måtte låse opp.

Dette fikk vi aldri svar på underveis, ikke at det nødvendigvis har så mye å si for selve handlingen, men jeg ble litt nysgjerrig på hva det kunne være, hva hun hadde sagt til faren og om det kunne ha noe med selvmordet hans å gjøre.
En veldig fin debut som jeg absolutt vil anbefale videre.

Andre som har lest og skrevet om boken er:
Tines blogg
Karis bokprat
Siljeblomst

8 kommentarer om “Bokanmeldelse: Det var stille, det snødde av Mariann Aaland

  1. Denne fik jeg lyst til å lese en gang, Beathe. Har lest flere som likte den. Jeg skal forøvrig på et kurs i Oslo i mars, hvor forfatteren skal delta med innspill/foredrag, så da bør jeg kanskje lese boka før det. Fin omtale.:)

    Liker

  2. Nydelig bokomtale. Jeg syns av og til at bøker med tema som dette blir for sterke å lese, men den varme måten du omtaler den på gjør at jeg får lyst til å bevege meg utenfor comfortsonen og lese den! Klem fra Anette 🙂

    Liker

  3. Denne er ikke noe sentimental i det hele tatt så det skal gå fint å lese den.Spenn skiene fast og kom deg utenfor comfortsonen kjære Anette:-)

    Liker

  4. Ja, ikke sant? Som Silje skrev i sin omtale så passer tittelen veldig godt til boken. Blir spennende å se om den faller i smak hos deg:-)

    Liker

Kommentarer er stengt.