Bokanmeldelse: Kvinnelige tidsvitner- fortellinger fra Holocaust av Jakob Lothe

Forlag: Gyldendal
Tittel: Kvinnelige tidsvitner
Forfatter/redaktør: Jakob Lothe
Format: Innbundet
Sideantall: 248
Utgitt: 2013
Utfordring: 100+ bøker på 1 år
Kilde: Leseeksemplar

Forfatter

 Jakob Lothe er utdannet ved Universitetet i Bergen og University of California, Santa Barbara. Han har vært professor ved Universitetet i Oslo siden 1993, og har tidligere arbeidet som universitetslektor i engelsk litteratur ved Universitetet i Tromsø og som førsteamanuensis og professor II i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Han har vært gjesteforsker ved University of Oxford, Harvard University og University of Cape Town. Lothe har skrevet og redigert en rekke bøker innen sitt fagområde. Han er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi.
 
I 2006 utga Lothe sammen med Anette Storeide boken Tidsvitner som dokumenterer historiene til åtte nordmenn som overlevde konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig. (kilde: Gyldendal.no)

Tror ikke at jeg tar munnen for full når jeg sier at jeg har hatt en av årets sterkeste leseopplevelser og allerede ved innledningen måtte jeg ta pauser og de meget sterke historiene til de ti overlevende fra Holocaust leste jeg som om de var noveller. Ellers hadde det blitt altfor mye å ta innover seg på en gang, ikke at jeg er noe spesielt pysete av meg men det forteller bare hvilke grusomheter disse menneskene ble utsatt for og hvor sterk denne boken er.

Den er inspirert av boken Tidsvitner- fortellinger fra Auschwitz og Sachsenhausen som kom ut i 2006 og er skrevet av samme forfatter, og siden de kun tok med disse to konsentrasjonsleirene den gangen fikk de kun intervjuet menn. Behovet for å formidle kvinners fortellinger ble etter hvert svært tydelig, men også svært vanskelig da ingen av de jødiske kvinnene eller barna som ble deportert fra Norge til Auschwitz kom tilbake og dette er grunnen til at de ti jødiske kvinnene som forteller i denne boken er født i andre europeiske land. Fire av dem har senere bosatt seg i Norge.
I innledningen fortelles det også litt om det norske Holocaust og når Nazi-tyskland invaderte Norge den 9 april i 1940 bodde det 2100 jøder her til lands og jakten på dem foregikk i tre ulike faser i tiden 1940 – 1943.
Vi får også et innblikk i hvordan de som har jobbet med denne boken har gått frem når de har intervjuet disse kvinnene, fortellingene har noe ulik lengde for det er ikke alle som har orket å fortelle like mye.

Flere av kvinnene forteller om møte med den beryktede legen i Auschwitz,Josef Mengele,eller «dødsengelen»

Josef Mengele

som var leder for en rekke farlige og høyst umenneskelige eksperimenter som ble utført i flere av konsentrasjonsleirene. Blant annet hadde han en forkjærlighet for  tvillinger for å kunne vise likheter og forskjeller i genetikk og om kroppen lot seg unaturlig manipulere.Noen tvillinger ble faktisk sydd sammen for å se om det gikk an å lage siamesiske tvillinger(!)Nesten 1500 sett med tvillinger ble det utført eksperimenter på i Auschwitz i perioden 1943-1944, og nesten 200 av disse overlevde.
Han var også opptatt med å finne nye metoder for sterilisering, og dermed hindre den jødiske rasen i å formere seg. Edith Notowicz  var en av dem den beryktede legen brukte i steriliseringsforsøket og dette er hva hun forteller: I Auschwitz opererte den beryktede legen Jossef Mengele, også kjent som «Dødsengelen». Ham fikk jeg ganske snart stifte bekjentskap med. Mengele brukte barn i sine medisinske forsøk. Han hadde en forkjærlighet for tvillinger, men jeg kan ikke gå i detaljer her. Det blir for grusomt for meg. Han var også opptatt av å finne nye metoder for sterilisering, og dermed hindre den jødiske rasen i å formere seg. I leiren hadde han mer enn nok av forsøkspersoner, og jeg var en av dem som ble brukt i Mengeles steriliseringsforsøk på jødejenter. Det var ikke snakk om noen bedøvelse. Smertene sitter i meg ennå, og i mørke nattetimer er det iblant som om jeg er tilbake i forsøksrommet i leiren.

 Ved jevne mellomrom måtte fangene gjennom såkalte Selektion, utvelgelser og var de for tynne eller virket syke så ble de sendt rett til gasskammeret, dette var også noe som Mengele stod for. Han måtte aldri stå til ansvar for sine grusomme handlinger og bodde i Brazil frem til han døde i 1979.
Utryddelse gjennom arbeid- Var et styrende prinsipp i de aller fleste arbeidsleirer, i hvert fall mot slutten av krigen. Lite (og ofte dårlig) mat i forhold til det tunge kroppslige arbeidet de måtte utføre, sammen med lite egnede klær, dårlig hygiene og den brutaliteten de ble utsatt for av vaktene gjorde at mange døde.
To av kvinnene som ble intervjuet bodde i Warzawagettoen  sammen med familiene sine før de ble deportert til ulike konsentrasjonsleire.

Fra Warzawagettoen

Gettoen var omgitt av en tre meter høy mur og så mange som 400 000 jøder  eller omtrent 30 prosent av befolkningen i Warzawa ble presset inn på et forholdsvis lite område. På ca 2 år døde ca 100 000 av dem av forskjellige sykdommer eller av sult. I 1942 var dagsrasjonen til jødene kun 200 kalorier, mens etniske polakker hadde 700  og tyskerne hadde 2600 kalorier. Litt av en forskjell.
De aller fleste jødene ble sendt til utryddelsesleiren Treblinka, og etter oppstanden som var i Warzawagettoen hvor noen jøder som hadde fått tak i våpen gikk til aksjon mot tyskerne og til tross for at de aller fleste jødene ble drept i aksjonen foregikk det få deportasjoner i en periode. De gjenlevende av jødene ble sendt til  Majdanek men siden de fleste var for svake til å arbeide ble de drept med giftgass.
Flere av kvinnene i boken har vært på Bergen – Belzen det var også her Anne Frank og søsteren Margot døde av tyfus på slutten av krigen. Det er satt opp et minnesmerke av dem på tomten der.
På slutten av krigen ble Auschwitz evakuert og fangene ble sendt på dødsmarsjer både i øst og vest. Titusenvis av allerede utslitte og syke fanger døde under disse marsjene eller de ble skutt fordi de ikke klarte å gå lenger. Flere av kvinnene forteller av de gikk flere i bredden og støttet hverandre, og dermed kunne den som gikk i midten sove et par minutter og slik byttet de på det hele tiden mens de gikk. Dette forteller at til tross for at de gjennom flere år har blitt behandlet på helt umenneskelige måter så var de i stand til å vise omsorg for hverandre.

Alle kvinnenes fortellinger gjorde sterkt inntrykk på meg,men jeg skal ikke fortelle litt om alle men trekke frem et par og gi dere noen smakebiter på hva de har å fortelle. Mange av kvinnene fikk aldri sett familien igjen etter at de kom bort fra hverandre når de kom til konsentrasjonsleirene.

Maria Gabrielsen er en av kvinnene som har bosatt seg i Norge etter krigen. Faren var jøde mens moren var katolikk men hadde konvertert til jødedommen. Under krigen forelsker moren seg i en SS-soldat og melder sin egen mann og tre av sine barn til Gestapo.  Etter en liten stund orket hun heller ikke ha de fire yngste barna boende hos seg heller så de fikk hun på et barnehjem. Det ble ikke noe problem for moren å få hjelp til å få disse «jødeungene» vekk.
Det er sterk kost å lese, hvordan i all verden kan en mor gjøre noe slikt mot sine barn?

Judith Meisel bosatt i California forteller om en episode  i Stutthof som gjorde sterkt inntrykk på henne: Rett framfor meg var det en ung kvinne. Senere fant jeg ut at hun het Chavah. Hun hadde på seg en kjole som hun måtte ta av seg. Da falt det ut en baby, et nyfødt barn. Gestapo-mannen tok opp barnet, slengte det i asfalten og drepte det.

Det var så mye ondskap og forferdelige grusomheter disse folkene ble vitne til og som skjedde med dem selv. At de er mennesker nå i ettertid er for meg nesten uforståelig. Jeg får  gåsehud av å skrive om det.

Zdenka Fantlovà bosatt i London var i likhet med flere av kvinnene innom flere konsentrasjonsleire i løpet av krigen og blant annet var hun i Auschwitz med den eldste overlevende etter Holocaust, Alice Herz-Sommer som nå er 110 år. Hun holdt flere hundre konserter i Terezin. Hun spiller piano hver eneste dag i flere timer.

Flere av kvinnene avslutter sine historier hvor de ber om at slike ting ikke skjer igjen og Ella Blumenthal avslutter slik: Ved å spre toleranse og forståelse vil vi overlevende bidra til å redusere risikoen for at slike grusomheter skjer igjen.

Det er viktig at slike grusomheter ikke skjer igjen, og det var sterkt å lese om den umenneskelige behandlingen disse kvinnene og familien deres ble utsatt for. Folk ble stuet sammen i kuvogner som om de var dyr og slik måtte de stå i flere dager mens de kjørte til konsentrasjonsleirene. Flere døde underveis på disse reisene.

På et tidspunkt mistet jeg balansen. Jeg klarte ikke å reise meg igjen, og tilbrakte natten sittende på et lik. Det eneste stedet hvor jeg  kunne sette hånden min for å støtte meg, var på tennene i munnen på liket.

Bakerst i boken finner vi  ord- og begrepsforklaringer samt en fyldig litteraturliste.
De få smakebitene jeg har gitt dere er bare noen få av beskrivelsene på hva de stakkars jødene måtte gjennom. Selv om det var sterk kost å lese denne boken så er jeg glad for at jeg gjorde det. Jeg syntes det er viktig å lese slike bøker, for bedre å forstå hva de har opplevd. Samtidig tror jeg  vi kanskje ikke fullt ut  kan forestille oss hvordan det var å leve under slike forhold i flere år, det er vanskelig å finne ord på hvor grusomt det må ha vært. Denne boken burde vært pensum enten på ungdomsskolen eller videregående, så viktig mener jeg denne boken er. Selv om det er meget sterk kost vi får servert her så vil jeg anbefale deg å lese den!

15 kommentarer om “Bokanmeldelse: Kvinnelige tidsvitner- fortellinger fra Holocaust av Jakob Lothe

  1. Tilbaketråkk: Far og Sachsenhausen av Karin Kinge Lindboe : Norske bokblogger

  2. Tilbaketråkk: Far og Sachsenhausen av Karin Kinge Lindboe | Beathes bokhjerte

  3. Denne gjorde jeg akkurat klar på jobb (fredag). Og jeg satte meg i reservasjons køen med det samme siden jeg hadde lest om hva du syntes om den. Jeg tenker jeg nok også må lese en og en fortelling mellom andre bøker så det ikke skal bli altfor sterkt

    Liker

  4. Det stemmer nok sikkert det, han har skrevet både norske og engelske bøker. Jeg kunne også tenkt meg en slik tur en gang, det hadde sikkert blitt en lærerik tur.
    God helg til deg også,Lena 🙂

    Liker

  5. Det forstår jeg godt, du har brukt opp «kvoten» din for en god stund du da.Det var nok en opplevelse å ha med seg, og noe man aldri kommer til å glemme vil jeg tro.

    Liker

  6. Tøff, men lærerik opplevelse. Begge ungene mine har vært på denne turen med Hvite Busser. De reiste som en del av opplegget i 10.klasse på ungdomsskolen. Jeg var med da eldstemann skulle avgårde. Vi brukte høstferien og var på busstur i 8 dager. Var i Krakow og Berlin og fikk veldig mye kulturellt med oss. Kan absolutt anbefales, men man må være forberedt. Vi var så heldige å få møte et tidsvitne – en gammel mann – som hadde overlevd en av konsentrasjonsleirene. En av de siste gjenlevende. Jeg sliter nå med 2.verdenskrig litteratur, men har heldigvis lest mye tidligere.

    Liker

  7. Jakob Lothe var et kjent navn. Har han skrevet i norsk, tro? Mener å huske vi brukte en bok av ham, som var skrevet på engelsk. Veldig grundig omtale. Jeg har verken vært i Auschwitz eller Sachsenhausen, men håper å få dra dit en dag. Om ikke annet får jeg heller begynne med denne boken. God helg!

    Liker

  8. Du er ikke frekk, det er lov å påpeke ting man lurer på, det er bare fint det. Du hadde selvfølgelig rett når det gjaldt Anne Frank og jeg har rettet dette 🙂 Mulig jeg ordla meg litt uklart når det gjaldt den forrige boken så skriver forfatteren følgende i forordet: Kvinnelige tidsvitner er inspirert av Tidsvitner. Fortellinger fra Auschwitz og Sachsenhausen ( 2006), som jeg redigerte sammen med Anette H Storeide. Ved å avgrense oss til disse to leirene fant vi bare menn vi kunne intervjue. Samtidig ble behovet for å formidle kvinners fortellinger svært tydelig.
    Det er egentlig ikke så godt å si noe om hvorfor de ikke fikk intervjuet noen kvinner til den forrige boken antakelig har de letet opp overlevende kvinner senere…? Det tror jeg er det beste svaret jeg kan gi deg nå. Det er et langt forord og en innledning som Jakob Lothe har skrevet, dette er ca 60 sider og deretter fikk man de ti kvinnenes historier.
    Etter deres historier fulgte en ord og begrepsforklaring og deretter en litteraturliste. Håper dette gav deg litt svar, om ikke så bare skrik ut!

    Liker

  9. I motsetning til Marianne over her, er dette en bok jeg typisk nok vil kaste meg over.
    Kjempeglad for at du har skrevet om den.

    Jeg lurer bare på noen ting. Døde ikke også Anne Frank i Belsen? Ikke bare Margot? Jeg lurer også på det du sier om at forrige bok ikke handlet om noen damer siden de da skrev om Auschwitz. Jeg skjønner ikke helt hva du mener her?
    Jeg lurer også på om boken primært handler om historien til disse damene?

    Jeg mener ikke å være frekk her altså. Jeg ble bare sykt gira og fikk fryktelig lyst på denne boka. Helst i går 😉

    Liker

  10. Huff,,,, Ja, det kan jeg godt forstå! Det må ha vært en interessant men samtidig grusomt med en slik tur, å se slike steder som det har blitt begått mange grusomme handlinger . Kunne godt tenkt meg en slik tur en gang selv om det nok blir en meget tøff opplevelse..

    Liker

  11. Dette er ei bok jeg ikke kommer til å klare å lese. Jeg har vært i både Auschwitz og Sachsenhausen og har faktisk sett meg egne øyne Mengele's «operasjonsbord» og hvor han gjorde av kvinnene etterpå. Fryktelig sterkt, ubehagelig og kvalmende. Jeg blir fysisk dårlig av bare å lese omtalen din, for det tar meg tilbake til den førsteetasjen jeg var i… Andre verdenskrig var et emne jeg leste mye rundt tidligere, men etter jeg var i konsentrasjonsleirene har jeg ikke orket. Det er ennå for nære i tid. 5 år senere…

    Liker

Det er stengt for kommentarer.